Hva er de strukturelle egenskapene til krystallpynt?

Mikroskopisk krystallstruktur
Kjernematerialet til naturlige krystallornamenter tilhører det trigonale krystallsystemet. Dens grunnleggende strukturelle enhet er silisium-oksygentetraederet, der hvert silisiumatom sitter i midten av et tetraeder dannet av fire oksygenatomer; et stort antall av disse tetraedrene kobles sammen ved å dele oksygenatomer for å danne et stabilt, tre-dimensjonalt nettverksrammeverk.

I sin rene tilstand er krystallstrukturen ensartet; Tilstedeværelsen av sporforurensninger-som aluminium (Al), jern (Fe) eller titan (Ti)-skaper imidlertid fargesentre, noe som resulterer i nyanser som lilla, gult eller rosa.
Naturlige ornamenter beholder ofte spor av sin geologiske opprinnelse, for eksempel gass-væskeinneslutninger, vekstlinjer og pisket indre teksturer; den spesifikke kombinasjonen av inneslutninger i hvert stykke er unik.
Syntetiske krystallsmykker har en mer jevn krystallstruktur og ekstremt lave urenhetsnivåer, og oppnår lysoverføringshastigheter på opptil 96,5 % med minimal lysspredning.

Struktur av naturlige-formdekorasjoner
Disse ornamentene er basert på naturlig forekommende krystallklynger eller råsteiner; de gjennomgår bare enkel rengjøring og forsterkning, og bevarer dermed sine opprinnelige geologiske strukturelle egenskaper:

Typiske krystallklyngeornamenter består av flere sekskantede prismatiske krystaller som vokser sammen på en vertssteinbase. Prismeflatene viser godt-utviklede horisontale striper, og krystallavslutningene danner romboedriske-lignende punkter, som fullt ut bevarer spaltningslinjer og naturlige vekstmerker.
Prøver som inneholder tilknyttede mineraler (som hematitt, azuritt eller fluoritt) bevarer de opprinnelige krystalliserings- og festeforholdene mellom kvartsen og de medfølgende mineralene. Kontaktgrensesnittet mellom mineralene dekker minst 35 % av prøvens totale overflateareal, og viser tydelig krystalliseringssekvensen drevet av temperaturgradienter under hydrotermisk mineralisering.